<<< w-v003-t&e

 

 

 

 

 

 

Folding

"Huset angriper nabolaget innenfra"

'Folding' i en semantisk sammenheng

Krefter og romlighet

Life is not everywhere, but souls are everywhere in matter.

Mesteren forteller

Opplevelse

Forsøk på å formgi med folding som strategi

Peter Eisenman sin formgivningsstrategi

Alltid radikal

Når subjektet og arkitekturen foldes sammen

 

 

 

Innledning

 

Et hett og besnærende område innenfor arkitektur er forholdet mellom virkelighetsforståelse, fenomenologi og persepsjon. Gjennom studier av persepsjon og fenomenologi har jeg støtt på mange henvisninger til filosofi. Det artige er at den toneangivende og svært fascinerende retningen innenfor filosofi og arkitektur med betegnelsen ’folding’ er i stor grad sammenfallende med noe av det mest ekspressive arkitektoniske uttrykket som bygges. I det følgende vil jeg ta for meg ’folding’ som formgivningsstrategi på overordnet nivå og spesielt for én arkitekt. Jeg vil gi en fremstilling av begrepet ’folding’ slik det forklares av ulike essayister i en utgave av Architectural Design dedikert til ’folding’, og eksemplifisere denne måten å tenke på, ved å prøve å blottlegge formgivningsstrategien til Peter Eisenman.

 

Når det gjelder den følsomhet og omtanke for romlighet som folding gjør mulig, vil jeg vise til mitt essay ”Romkrefter – fenomener som blir forstandig anvendt?”

 

 

 

Folding er en betegnelse som angår en måte å forstå verden på, hvor elementer og fenomener utgjør folder innenfor hver sine ’lag’, og sammenhengen mellom dem betraktes som folding. Leibniz hevdet at i ’labyrinten av det kontinuerlige’ er den minste bestanddel ikke et punkt, men en fold. I motsetning til et punkt og en linje og en flate er en fold kurvet [1] , den er en bul, og er derfor romlig. The fold is a cavern, en hule eller grop. En fold, som minste bestanddel, har slik sett den egenskapen at den kan befinne seg inni en annen fold, og romme en tredje. Med dette som utgangspunkt for å forklare sammenhenger mellom elementer og/eller fenomener, er det mulig å oppleve en større grad av både kontinuitet og individuelle egenskaper innenfor ethvert system som beskrives eller skapes. Dette har klare fordeler i forhold til å beskrive virkeligheten med punkter, eller elementer i collage/montasje, der hvert enkelt element kan differensieres i likhet med en ansamling av sandkorn.

 

Leibniz og hans etterfølgere Gilles Deleuze og René Thom [2] , betrakter form som kontinuerlig. Folden kan brukes som et redskap til å forstå nye sammenhenger i komplekse systemer. En kant er ikke lenger en krass linje, men har dimensjoner av et volum. Nuet er en kontinuerlig overgang (ikke et øyeblikk) som blander fortid og framtid.

 

Greg Lynn skriver om arkitektonisk krumhet [3] , og betegner det med ”det foldede, det bøyelige og det føyelige”. Hvis det er en spesiell effekt i arkitektur som er produsert med folding, skriver han, vil det være evnen til å integrere ubeslektede elementer innenfor en ny kontinuerlig blanding. Kulinarisk teori har til sammenligning utviklet minst tre ulike typer blanding (behandling av én eller flere ingredienser [4] ):

-        Manipulasjon av homogene elementer; banking, visping og pisking endrer volumet til en flytende materie uten å endre dens natur, til en eneste uniform ingrediens.

-        To eller flere vesensforskjellige elementer blandes: skjæring, kutting, mosing, rasping, høvling, snitting og oppstykking av rensede og parterte elementer til vesensforskjellige fragmenter.

-        Folding, kremlegging og varsom blanding: mange ingredienser blandes ’glatt’ gjennom gjentatte varsomme vendinger uten røring eller banking, slik at de individuelle karakteristiske egenskapene ivaretas. Egg og sjokolade foldes sammen slik at begge er et eget lag innenfor en kontinuerlig blanding, i likhet med geologiske sedimenter, som presses sammen og foldes gjennom ytre kraftpåvirkning i mer eller mindre kontinuerlige lag.

 

Verken i kokkekunst eller geologi finnes det en overordnet organisasjon som blir foldet. Urelaterte elementer eller rene, intense forekomster blir sammenvevd og vanskeliggjort (intricated, strangemade) gjennom felles manipulasjon. Tekstilblandingen filt blir til gjennom toving av materialer, og tjener som eksempel på kvaliteter som oppnås når materialer føyes eller ’veves’ sammen på ’et slikt mellomnivå’: Prinsipielt er stoffet uendelig, åpent og ubegrenset i alle retninger; det har verken topp eller bunn eller senter; det angir ikke faste eller mobile elementer, men stoffet ’fordeler’ en kontinuerlig variasjon.

 

Enhver logikk som er variabel slik som denne, avhenger av intrikat sammenbinding av lokale opphopninger av elementer og det tilhørende, nødvendige (exegetic = tolkende, forklarende) trykket utenfra. Verken sammenbindingen eller kreftene som gjør at det skjer er på noen måte forutsigbare. Slike variable blandinger blir sammenbundet (cohesive) gjennom en logikk som handler om seighet (viscousity).

 

Greg Lynn skriver: ”Viscous fluids develop internal stability in direct proportion to the external pressures exerted upon them. These fluids behave with two types of viscidity. They exhibit both internal cohesion [sammentrekning] and adhesion [tiltrekning] to external elements as their viscosity increases. Viscous fluids begin to behave less like liquids and more like sticky solids as the pressures upon them intensify. Similarly, viscous solids are capable of yielding continually under stress so as not to shear.”

 

Dette kan tjene som hjelp til å se enhver ’sammenheng’ på en annen måte, i en kontinuitet av større utstrekning enn ’vanlig’. Seigflytende romlighet viser en beslektet sammentrukket stabilitet som svarer til tilsluttende trykk og en tiltrekning eller et klister til nærliggende elementer. [5]

Interiør av Aronoff Center for Design & Art, ved universitetet i Cincinatti, Ohio.

 

Når bøyelige (pliant) former blir manipulert og deformert, blir ting som sitter på overflatene deres inkorporert i formens interiør. ’Motsigelser’ som bryter med ideelt sett kontinuerlige prosesser, for eksempel urbane prosesser, steder og bygninger (som prosesser), blir ikke lenger representert i formale kollisjoner, og slik sett verdsatt [6] , men utnyttet ved å determinere hvor de avstedkommer fra, og på den måten knytte dem til hverandre, gjennom kontinuerlige, fleksible systemer.

 

"Huset angriper nabolaget innenfra"

Smooth spaces som beskrives (defineres) av disse kontinuerlige, og samtidig differensierte, systemene har opphav i krumme persepter/opplevelser (curvilinear sensibilities) som har potensiale til komplekse deformasjoner med hensyn til påvirkning fra program, struktur, økonomi, estetikk, politikk og kontekst. En innsiktsfull føyelig inkorporering kan være mer effektiv enn motsigelse og konflikt. A logic of curvilinearity argues for an active involvement with external events in the folding, bending and curving of form. En bygning som er formgitt med en slik strategi kan beskrives som et essay om det sammenfoldede forholdet mellom konflikten i formene selv og formene imellom. Disse formene vil ikke være importert, men oppstått fra det eksisterende. ”Huset angriper nabolaget innenfra.”

 

Deformasjon er mulig gjennom fleksibiliteten i topologisk geometri med hensyn til ytre hendelser, i og med at smooth space er intensiv og kontinuerlig. Former som springer ut av bending, vridning og folding er ikke overflødige, men er resultater av en intens krum logikk som søker å internalisere kulturelle og kontekstuelle krefter innenfor form. På denne måten har hendelser (events) mer å gjøre med spesielle former enn ideelle former. Disse fleksible formene er ikke utelukkende representasjon av ulike krefter, men deformert av sine omgivelser.

 

'Folding' i en semantisk sammenheng

Deleuze skriver om ord som har direkte tilknytning til foldingbegrepet – ord som inneholder –pleks og –pli. Felles for disse er at de har med bøyelighet/føyelighet og påvirkelighet å gjøre, og dermed også med eksterne krefter. På fransk finner man pli-ord i tre ulike former, noe som gjør det lettere å oppleve den graden av sammenheng som folding innebærer: pli betyr fold, plicable betyr tøyelig og så har vi blant mange andre, begrepet complication. ’Komplikasjon’ involverer en intrikat ansamling av disse ’utenfra-og-inn-beskrivende’ detaljformuleringene til et komplekst nettverk. I biologi er komplikasjon en betegnelse for embryoet som ’folder seg på seg selv’ og blir mer komplekst. ’Plexus’ beskriver et mangfold (multiplicity) av lokale forbindelser innenfor et kontinuerlig system, som er åpent for nye bevegelser og flytmønstre (fluctuations), for eksempel nettverket av blodårer, som både er fleksibelt og foranderlig. Spesielt ved komplekser som disse, ’komplikasjoner’ og ’plexi’, er at de ikke kan reduseres en enkelt organisasjon eller til matematisk nøyaktighet. De må, og kan maksimalt, beskrives med stor sannsynlighet. Geometric systems have a distinct character – once they have been plied they exchange fixed co-ordinates for dynamic relations across surfaces, som Lynn sier det så treffende.

 

I samme omgang siterer jeg ham med følgende:
”Transformasjoner som følge av folding utvikler seg heller gjennom ikke-kontinuerlig vanskeliggjøring (involution) enn gjennom kontinuerlig evolusjon.
(…)
Folding står ikke i motsetning til ’utfolding [7] ', i likhet med begrepsparene spenning-forløsning og sammentrekning-utvidelse (imidlertid ikke kondensering-diffusjon, fordi disse innebærer et tomrom)."

 

Krefter og romlighet

En organisme er definert ved sine endogene folder, folder som gror innenfra selve organismen, mens uorganisk materie har eksogene folder som alltid er bestemt utenfra og inn, eller fra miljø/omgivelse. For levende vesener forandrer en fold seg imidlertid gjennom utvikling, sammen med selve organismen. Derfor er forutsigelse (preformation) en nødvendighet. Organisk materie er ikke forskjellig fra uorganisk materie, ifølge Deleuze. Uansett om det er organisk eller uorganisk, er materie det samme; men aktive krefter er ikke alene om å påvirke materie. ’Materielle’ krefter, som angår den organiske folden, må atskilles fra de forutgående kreftene, og kommer i tillegg til dem; der de materielle kreftene virker, må de være i stand til å omgjøre rå materie til organisk materie. I kontrast til mekaniske krefter, altså ’sammentrekkende’ eller ’elastiske’ krefter, er disse kreftene ’plastiske’. Alle kreftene gjør sitt til å organisere masser, men selv om plastiske krefter ’preparerer’ organismer eller gjør dem mulig gjennom en motiverende ’drivkraft’, er det umulig å gå fra masser til organismer. Denne overgangen er umulig fordi organer alltid baserer seg på disse plastiske kreftene som forutbestemmer (preform) dem, og atskilles fra mekaniske krefter som kommer av masse. Hvert eneste organ er født fra et allerede eksisterende organ. Deleuze kan derfor konstatere at plastiske krefter er mer maskinaktige enn de er mekaniske, jamfør menneskekroppen som maskin, hvor hver del av kroppen er en maskin, bare ’transformert av forskjellige folder som den mottar’.

Life is not everywhere, but souls are everywhere in matter.

Individualisering i det indre vil bare kunne forklares på mentalt nivå (soul): Det organiske indre er kun et resultat av noe annet (derivative), og består av kun én konteiner av ’enhet’ (coherence or cohesion) [8] , og er atskillelig fra naturen (inherence or ’inhesion’). Det er et slags indre av romlighet, og ennå ikke av bevegelighet (motion); altså en tolkning av utsiden, en ’innbuling’ av utsiden som ikke kunne ha opptrådt alene, hadde det ikke vært for at det virkelige indre ikke eksisterer annensteds. Derfor finner man ikke to like blader i naturen, på grunn av årene eller foldene i hvert enkelt blad, som avgjør den ytre formen.

 

Den uorganiske folden er enkel og direkte, mens den organiske folden alltid er sammensatt, alternert og indirekte, skapt av en ’indre omgivelse’.

 

Folding-'utfolding' betyr ikke lenger spenning-forløsning eller sammentrekning-utvidelse, men overdekking-forandring og vanskeliggjøring-utvikling [9] . En organisme er definert ved sin evne til å folde sine egne deler og ’utfolde’ dem, ikke i uendelighet, men til en grad av utvikling som er gitt den enkelte art. En organisme utvikler seg altså som nevnt inni en annen organisme. Ergo: Utfolding er å øke, å vokse (…); folding er å minke, å redusere (forgå), å ”trekke tilbake til the recesses of the world” – til verdens hulrom. Utvikling, til sammenligning, går ikke fra mindre til større ting gjennom vekst og økning, men fra det generelle til det spesielle, gjennom differensiering av et opprinnelig udifferensiert felt – enten under påvirkning fra ytre omgivelser eller av krefter innenfra.

 

Greg Lynn avslutter sitt innlegg til fremstillingen av ’folding’ med følgende spørsmål: Hvordan kan arkitektur formgis som et komplekst system som inneholder ytre detaljer som allerede er oppdaget å ha blitt bøyd? [10]

 

Mesteren forteller

Når Deleuze vil forklare folden, viser han til barokkens kjennetegn når det gjelder materialbehandling: Den laveste etasjen vides ut horisontalt, sokler flates ut, lave og kurvede trapper skyver seg inn i rommet, inn i det romlige (push into space); materie behandles som masse eller aggregerte substanser, vinkler blir avrundet, rette vinkler unngås; den runde akantus erstatter den kantete akantus, kalkstein brukes for å få til svampaktige, ”porøse” (cavernous) former, eller for å innføre en virvelform som alltid blir satt i bevegelse av fornyet turbulens, og som bare ender som en hestemanke eller som bølgeskum; masse tenderer mot å flyte over i romlighet, til å bli forent (reconciled) med det flytende samtidig som det flytende (the fluids) deles inn i masser [11] .

 

Videre forklarer Deleuze at barokk matematikk hadde krumning (curilinearity) som mål. Leibniz utvider krumningen (i universet) med tre andre oppfatninger (notions):

-        substansers flyt

-        kroppers/enheters elastisitet

-        den motiverende drivkraften som mekanisme [12]

En fleksibel eller elastisk enhet har fremdeles sammentrekkende deler som utgj¿r en fold, slik at de ikke er delt inn i fragmenter av fragmenter, men heller delt inn i det uendelige, i mindre og mindre folder som alltid beholder en viss sammentrekning Ð som et ark eller en tunika som er delt inn i uendelige mange folder, som delt opp gjennom brettebevegelser, hvor hver og en kommer av en enkel/klar eller sammensatt (consistent or conspiring) omgivelse. Origami, kunsten å folde papir, er modellen for vitenskaper som har å gjøre med materie. Det sier ikke lite.

 

...With preformism an organic fold always ensues from another fold, at least on the inside from a same type of organisation: every fold originates from a fold, plica ex plica. If Heideggerian terms can be used, we can say that the fold of epigenesis [13] is an Einfalt, or that it is the differentiation of an undifferentiated, but that the fold from preformation is a Zweifalt, not a fold in two - since every fold can only be thus – but a ’fold–of-two’, an entre-deux, something ’between’ in the sense that a difference is being differentiated. From this point of view we cannot be sure if preformism does not have a future. Deleuze fremholder differensieringen som noe i seg selv. Det er kanskje på denne måten vi kan forstå ’det lille ekstra’ som gjøre oss mennesker til mennesker og det som gjør at arkitektur kan kommunisere med mennesker i det ubevisste: ’I do not think that we can consider souls as being in points, perhaps we might say … that they are in a place through a connection’ [14]

 

Opplevelse

Frederik Stjernfelt skriver at gjennom katastrofeteorien til René Thom fremgår det at det er mulig å gå på folden på samme måte som under den, men aldri på undersiden av folden. Now, how does the architectural subject behave? Not only is he a point himself (viewed from the scale of architecture) and a space (the body as a house) but he mediates between point and space by drawing a line – or, as belonging to a mass, covering a surface – in the construction [15]

 

Det å lage seg et indre kart av omgivelsene er sannsynligvis den elementære arkitektoniske ’erfaringen’, slik Martin Heidegger forklarer det metafysiske ved å bo, altså når man ’er’ i omgivelser man kjenner som ’hjemme’. Når man følger dette kartet, virtuelt eller fysisk, kan flere spesielle ’arki’-situasjoner finne sted:

-        - Man følger en sti, ganske enkelt tvunget av arkitekturen til å velge en rute som går mellom bygningene.

-        - Man ender ut i en blindvei, enten i form av et mål eller ved at man har gått seg vill.

-        Man møter krysninger av flere valgmuligheter, og må velge.

 

Claire Robinson skriver, til sammenligning, at på den ene siden er arkitekten i arbeid med et eneste rom, rommet for mål og transport – det euklidske rom med enhver mulig forskyvning, uten forandring i tilstand. På den andre siden er arkitekten i arbeid med økende mangfoldigheter, med uforbundne strukturer.

 

Forsøk på å formgi med folding som strategi

Jeffrey Kipneys skriver om folding i en sammenheng med en alternativ måte å se verden på, i sitt essay Towards a new architecture. Jeg kommer tilbake til dette alternativet i avslutningen. Kritikere og historikere fremstår som hindre for teoretisk fundert formgivning i dette innlegget: De mener ifølge Kipneys at det ikke finnes noe nytt i arkitekturen som er fortjenesteverdig, særlig ikke noen ny form. De priser fortiden, ’hvorfra alle velsignelser strømmer’. Arkitektene som stilte ut på MOMA-utstillingen i 1989, anvender forvridde volumer, skrå plan og kolliderende linjer som bryter med med modernismens kuber og rette vinkler. ”De vanskeliggjør formen… [slik at] drømmen om den rene formen blir et mareritt”, for å si det med Mark Wigley. De skaper ikke arkitektur som er auratisk, ifølge kritikernes oppfatning. Det er ikke signaturbygninger som er interessante bare fordi de er enestående, men heller som kilder for nye prinsipper for en generell arkitektonisk praksis. I den forstand har arkitekturdisiplinen erkjent dem som eksotiske, akkurat såpass at deres bidrag til en ny arkitektur hindres. Problemet med MOMA-utstillingen var at den reduserte de individuelle teoriene til en ”kollektiv stil”.

 

Postmoderne diskurs har i heterogenitetens navn vist at oppfinnelsen tabula rasa er umulig og har feiret akkurat de forskjeller som modernismen ville fjerne. I sin søken etter det nye, en svimmel, lekende logikk, med sin versjon av repetisjon og kombinasjon, collage og montasje, har den erstattet modernismens seriøse søken etter ”det tapre nye”. Gjennom denne leken har historien fått fornyet respekt, om enn på andre vilkår. Historien forstås nå som en formløs brønn av materiale som kan kombineres på nye måter; alltid dyp, alltid full, alltid åpen for alle. Accelerated evolution replaces revolution. Mekanismer som skaper makt blir spredd, og man søker heterogene romligheter som ikke støtter opp under etablerte kategoriske hierarkier, i jakten på mangfoldighet og forskjeller.

 

Det finnes ting som indikerer at collage ikke er i stand til å opprettholde den heterogenitet som arkitektur sikter mot. Collagen er blitt så utbredt at den ikke lenger er motsetningsfylt som medium. I stedet for å gjøre en eksisterende kontekst ustabil, produserer den bare sin egen collage-form. Collage er begrenset av et betydningsmessig forhold mellom de elementene den er satt sammen av. Derfor kan ikke en collage projisere noe. Den henger ikke kontinuerlig sammen med omgivelsene.

 

Andre sammensetninger (grafts) skiller seg fra collage ved forsøk på å produsere heterogenitet innenfor intens sammentrekkende enhet fremfor vid/ekstensiv usammenheng og motsetning. [16]

 

 

 

 

 

Folding kan ses på som en metode for å differensiere en overflate av et stort homogent volum samtidig som overflaten forblir kontinuerlig. Denne taktikken erkjenner at det eksisterende og det nye er forskjellige av natur ved å plassere forskjellene i en ’blanding’ i stedet for i motsetningsforhold, gjennom manipulasjon av en fleksibel og elastisk hud (skin). Peter Eisenman introduserer gjerne en fold som en måte forsvinne inn i en kontekst.

 

Denne flytende sammenhengen beskriver Eisenman slik:

”Suppose for a moment that architecture could be conceptualized as a Moebius strip, with an unbroken continuity between interior and exterior. What would this mean for vision? Gilles Deleuze has proposed just such a possible continuity with his idea of the fold. For Deleuze, folded space articulates a new relationship between vertical and horizontal, figure and ground, inside and out – all structures articulated by traditional vision. Unlike the space of classical vison, the idea of folded space denies framing in favor of a temporal modulation. The fold no longer privileges planimetric projection; instead there is a variable curvature…”

 

Formgivningsstrategien til Eisenman er drevet mer av folding som en prosess enn av noen spesiell fold i form av diagram eller romlig organisering. Ved å ta utgangspunkt i eksisterende skjema (i Rebstock Park dreier det seg om skjema for moderne husbygging), opererer han akkurat i det ’representerende’ feltet når han tegner. Han prosjekterer byggene gjennom figurer som er formet av de todimensjonale tomteavgrensningene. I tilfellet Rebstock Park ”blander han til” figurer av to tomter, byggefelt og park, og skaper gjennom tegningene en illusjon av at to organisasjoner er blitt foldet. Tegningene får så masse i henhold til prosjektet/programmet.

Gjennom denne prosessen forsøker Eisenman å forandre den moderne, aksonometriske romligheten som er karakteristisk for det originale skjemaet, til en visuell romlighet som svever mellom en aksonometrisk og en perspektivisk romlighet med flerfoldige forsvinningspunkter. – Selve figuren av en fold, en sitering av snitt skåret gjennom et René Thom-diagram, kommer til syne på toppen av bygningen for å synliggjøre de vage, interdisiplinære forbindelsene som opptrer. Ifølge samme strategi begynner Alteka Tower med en høybygg-type og folder typen i en prosess á la origami for å deformere typen og produsere flerfoldige ’avdekte’ romligheter som oppstår i prosessen av folding og utfolding.

Tegninger av et kirkebygg

 

For mange arkitekter har folding vært en måte å unngå fallgruvene i ekspresjonistiske prosesser. Slike diagrammer som Eisenman bruker tilbyr et visst nivå av disiplin til arbeidet. De er verken rent figurative eller rent abstrakte. Derfor inneholder de potensialet til å generere vage, resemblance-effekter [17] . Bruken av diagrammer som kilde til 'reguleringslinjer' tillater arkitekten å arbeide mer rigorøst [18] .

 

 

I Wexner Center ved universitetet i Ohio og laboratoriebygningen ved universitetet i Frankfurt har strategien vært å bryte opp sentrum, og skape en sammenheng gjennom å splintre, i form av geometriske elementer. Resultatet blir en ikke-bygning, en arkeologisk utgravning, som består av bygningssammenstillinger og landskap. Eisenman sier selv at det mest karakteristiske trekket ved prosjektene hans er en streben etter å sprenge sentrum. Han skaper en kontekst for denne splintringen, for å oppnå en metaforisk åpning av arkitekturen, en spenningsfylt romlig dialektikk.

 

Gjennom små prosjekter oppnår han kontroll. Et eksempel er behandlingen av åpenhet og vinduer i en eksisterende bolig: Han tegnet inn stalakittformer som trenger opp gjennom rommet og taket. De fungerer som visuelle ”sitater” av vindusveggen, og forskipler orienteringen gjennom opp og ned, vertikal og horisontal. Eisenman hevder å kommunisere med det ubevisste.

 

Gjennom å bygge, klarer han å utvikle ting som er vanskelig å tegne seg fram til. Motivasjonen til arbeidet hans er at arkitektur dreier seg om en utforskning av nye muligheter til beboelig form. Ifølge Eisenman handler arkitektur om arkitektur, og har sitt utgangspunkt i en teori. Han har pleid å skrive en lang tekst til hvert prosjekt for å avklare den begrepsmessige delen av arbeidet, ved siden av tegningene. Imidlertid tjener tekstene som eksperimenter i seg selv i stedet for å forklare det aktuelle prosjektet. Tekstene er ikke en diskusjon av det eksisterende, men synspunkter på kommende tegninger.

 

Alltid radikal

Dekonstruksjon som en postmodernistisk idé ser på verden og sier at det ikke fins noe som er selvsagt, ingen sannheter, ingen skjønnhet, ingen estetikk, og forsøker å splintre det som er selvsagt. Dekonstruktivisme er en måte å bygge med ulike materialer som man artikulerer – og tar for gitt at artikulering er en fundamental verdi. Eisenman hevder at hans arbeid går ut på å erodere de fundamentale verdiene, selv dekonstruktivismens verdier. Filosofien hans bygger på et ønske om å heve den moderne alienasjonen gjennom å kullkaste modernismens utadvendthet og vende seg innad, mot individet og individet sitt hus. Samtidig jobber han med ideer om at det ikke finnes noe som er tidsspesifikt, stedsspesifikt eller skalaspesifikt, men utelukkende overlagringer.

 

Tidligere har Eisenman sine prosjekter handlet om todimensjonale spor i landskapet, en markering av stedet. I det senere har han jobbet med prosjekter som behandler det tredimensjonale problemet med spor og stempler.

 

Eisenman har fått i oppdrag å skape en bygning som symboliserer menneskets hig etter å skaffe seg kunnskap. Han mener at dette er et utmerket bilde på såkalt ”sekundær tekst”. Arkitektur har alltid anvendt seg av en sekundær tekst:

-        Middelalderkatedralen bygde på liturgiske ritualer

-        Europeiske palass symboliserte overklassens hierarki

-        Modernistene anvendte arkitektur for å uttrykke sitt idealbilde av et utopisk samhold.

-        Eisenman bruker Bools kuber (modellen for utviklingen av kunstig intelligens) til å visualisere symbolikken i higen etter kunnskap. (Og han folder inn noen skorsteiner fra et gammelt stålverk som engang stod på stedet, som monument for den industrielle revolusjonen)

 

Et annet aspekt ved Eisenmans formgivning er at bygningen synliggjør det iboende i selve stedet – spor av både logikk og irrasjonelle tanker. Bygningen eksisterer mellom det rasjonelle og det naturlige, mellom logikk og kaos. Han lar ikke bygningen bryte ned begrepet figur/ramme, fordi den eksisterer som både figur og ramme samtidig, en slags substans som synes å stadig endre form. Det er verken en ekspresjonistisk kreasjon eller en mekanisk presis struktur, men nærmere en ”kontrollert eksplosjon” [19] .

 

I El Croquis sin utgave om Eisenman [20] skriver Jeffrey Kipneys at Eisenmans formale oppfinnelser kommer av Rowe og Slutzkys behandling av begrepet ’fenomenologisk transparens’, hvor de navngir ”litterær transparens” som en fenomenologisk effekt, og følgelig kan bruke ”fenomenologisk transparens” som en tolkning og derfor en litterær effekt. Begrepet har blitt det riktige navnet for en viktig formal effekt: Bruken av formale forbindelser til å uttrykke – i opake fasader – de stadig mer komplekse snittene som er gjort mulig med moderne konstruksjon. Transparensen som oppnås på denne måten er konseptuell. Man ser den ikke, men leser den; den hører ikke til sansene, men til bevisstheten. Dette er en måte å gi moment til transformasjonen av samtidsarkitekturen, fra sanselig til intellektuell.

 

Etter hvert har Eisenman utviklet effekter som ”fenomenal transluscens” og ”feromonisk translunens”. Transluscensen kommer av det sterke møtet mellom ’todimensjonale’ sammenhenger som kan leses av arkitekturen og de sterke effektene av det tredimensjonale uttrykket, som ifølge Kipneys leder til affekt hos subjektet. Da affekten ble viktig (delvis som følge av møte med sterke kritikker), begynte Eisenman å gi materialiteten en rolle, ikke utelukkende formene/teorien. De sinnssyke romlighetene, for å si det med Gehry, som oppstår i møtet mellom sammenhenger i 2D og materiell utførelse kan oppleves feromonisk, så sterkt og sydende at subjektet presses til kanten av svimmelhet, forvirring og troverdighet.

 

Klart eksempel pΠprosjekt som produserer affekt: Memorial for the Victims of the Holocaust i Wien.

 

Formgivningsstrategien til Eisenman gir ham mulighet til Œ oppfylle arkitekturens ambisjon om å oppnå full status som et kritisk kulturelt apparat. Ved hjelp av sofistikerte formale effekter (tekstifisering [21] ) hevder Eisenman at arkitekter vil være i stand til å skrive kulturelle kommentarer i arkitektur. I første omgang, skriver Kipneys, prøvde Eisenman å utflankere typologisk teori med en 'dyp struktur' [22] som argument for arkitektonisk form, som fremdeles gir fordeler til Eisenmans 'prosjekt':

-        Den forsterker konfigureringen av arkitektur som tekstuelt (intellektuelt) system.

-        Den tillater vedvarende formale typer, med analogi til spesifiserte språk, uten å gjøre disse til grunnlag for arkitektonisk kunnskap eller teori.

-        Den fremhever åpenheten (openendedness) i formgivningen.

 

 

Peter Eisenman skriver [23] at folden kan aldri være nøytral. I arkitektur vil folden være noe som verken skiller seg ut eller ligner det gamle (spor eller eksisterende omgivelser), verken original eller kopi, men noe imellom, en tredje, ikke-dialektisk figur. Folden er verken figur eller grunn, men inneholder aspekter av begge. Arkitektur gjør best i å tolke folden både i form av plan og snitt, fordi den befinner seg imellom. Og folden er homogen, den har essens; den ikke bare fremtrer som noe tredje, men den er noe i seg selv.

 

Erfaring skriver seg ikke utelukkende til sted (og arkitektur som masse), men også til tid. Den omgivelsen som viser seg å gjøre størst inntrykk på mennesker, sterkest opplevelse, er den store hendelsen (event, happening), som en rockekonsert. Med forsterket lyd og konstruert belysning, prøver rockekonserten å fornekte fysisk tilstedeværelse.
 

Folden utgjør en måte å lese figur/objekt og grunn innenfor en annen referanseramme, som gjør det mulig å forandre syn på dem. Det hele må kunne bli forskjøvet, og bli opplevd mer diffust, ute av fokus.
 

”Verdens kultur og historie, sammenhengen, skifter, min referanseramme forandres stadig. Akkruat nå arbeider jeg med det groteske [som har å gjøre med frykt og lyster] – hva er grotesk i arkitektur? Emnet ville ikke ha kommet opp for ti år siden, fordi det ikke var av interesse for mennesker som sysler med litteratur eller kunst.”
 

Mennesker må i følge Eisenman bli forstyrret og opphisset. De trenger arkitektur som er grotesk og ekkel, på samme måte som trivelig og vakker arkitektur.

 

 

InFormation & DeFormation; det teknologiske og det geometriske:

 

Det som binder sammen hendelse og folding:

Deleuze hevder at det grunnleggende forholdet som bygger under ’hendelsen’ som Leibniz snakker om, er utvidelse i kraft av en filosofisk bevegelse utover langs et plan, fremfor nedover i en dybde. I matematiske studier av variasjon blir benevnelsen av objektet forandret: Objektet blir ikke lenger definert ved en bestemt form. Det benevnes ”objekt-hendelse” og ”objektil”, en moderne oppfatning av et teknologisk objekt. Dette objektet har ikke lenger noe med omramming av romlighet å gjøre, men med en midlertidig modulasjon (temporal modulation) som medfører en kontinuerlig variasjon av substans, som utfolder seg med folden som medium (through the agency of the fold), som definert i barokken. Han skiller mellom gotikken, som fremhever konstruksjonselementer, rammer og omslutning, og barokken, som fremhever substansen som flyter over sine grenser, og dermed får rammen til å forsvinne. Deleuze hevder at folden og ikke-folden [24] er konstanter i dagens idé om en objekt-hendelse [25] .

 

Litteraturliste

 

 

Architectural Design

- Greg Lynn; Gilles Deleuze; Claire Robinson; Frederik Stjernfelt; Peter Eisenman

Folding in Architecture

Academy Group Ltd., 1993

 

Utdrag

- Peter Eisenman

Unfolding Events

Zone

 

Peter Eisenman

El Croquis nr 83

El Croquis Editorial, Madrid, 1997

 

Diverse

Korte tekster

T&E, NTNU, 1998

 

 

 

 

Vedlegg

 

Jon Eirik Jerve

Romkrefter - fenomener som blir forstandig anvendt?

Estetisk kommunikasjon, NTNU, 2002